Himmelrike og helvete

Útgefandi: 
Staður: 
Oslo
Ár: 
2010


Skáldsagan Himnaríki og helvíti (2007) í norskri þýðingu Tone Myklebost.



About the book:



Det er seks mann i en åpen båt, det er det store havet, det er torskens rikdommer, det er fjellene og skyene, det blåser opp. Det har vært slik i hundrevis av år, det har alltid vært like hardt, og like farlig. Bare Bardur kan tenke seg et annet liv. Det er derfor han bærer en bok i sekken. Ved siden av ham sitter gutten. Han har knapt begynt å leve, og nå må han forstå døden. Er det slik det er å være mann, å være menneske? Og hvordan kan man fortelle om det?



From the book:



Det er noe annet å sove ved åpent hav enn her i Plassen, som ligger inne i fjorden mellom høye fjell egentlig på bunnen av verden, der sjøen iblant blir så spak at vi går ned i fjæra for å klappe den, men den er aldri spak utenfor rorbuene, ingenting ser ut til å kunne dempe havets gjærende uro, ikke engang stille netter, en himmel full av stjerner. Sjøen flyter inn i drømmene til dem som sover ved åpent hav underbevisstheten fylles av fisk og druknede kamerater som veiver bedrøvet med en finne i stedet for en hånd.



Pétur våkner alltid først. Så er han da også formann, og våkner mens det framdeles er nattemørkt, klokken er knapt mer enn to, men han ser aldri på den, dessuten ligger den nede et sted, gjemt under noe skrot. Pétur går ut, ser opp på himmelen, det mørkets tethet forteller ham hva klokken er. Han famler etter klærne, de fyrer ikke om natten, og marsmånedens kulde har sivet inn gjennom den tynne veggen. Andrea puster tungt ved siden av ham, sover dypt, hun er på bunnen av sine drømmer. Einar snorker og knytter nevene i søvne, Árni sover andføttes med ham, gutten og Bárdur rører seg ikke. Kjempen Gvendur er så svineheldig å ha en egen seng, om enn i minste laget, du er to nummer for stor for verden, sa Bárdur en gang, og Gvendur ble så lei seg at han ble nødt til å gå og være for seg selv en stund. Pétur drar genseren ned over hodet, trekker på seg buksene, stavrer ned og ut i natten, en svak bris fra øst og man kan skimte et par stjerner, de blinke med sine eldgamle nyheter der oppe, mange tusen år gammelt lys. Pétur myser, venter til søvnen er helt ute av kroppen, til drømmene har fordunstet og sansene er blitt skarpe igjen, står og luter, skjev, som et uutgrunnelig dyr, snuser ut i luften, granskar de mørke skyene, lytter, merker seg vindens budskap, brummer, går inn igjen, løfter opp gulvlemmen med det svarte hodet, sier vi ror ut, sier det ikke høyt, men det er nok likevel, stemmen hans når ned i de dypeste drømmer, splitter søvnen og de er våkne alle sammen.



Andrea kler på seg unden dynen, går ut av sengen og fyrer opp i ovnen og tenner lampen, lys, milde lys, og en lang stund sier ingen noen ting, de bare kler seg og gjesper, Gvendur sitter og virrer på sengekanten, halvt i søvne, så fortumlet på grensen mellom søvn og våken tilstand at han ikke aner hvor han er. De klør seg i skjegget, men ikke gutten, han har ikke noe, en av de få som kaster bort tiden på å skave det av seg, ikke store jobben riktignok, det er både tynt og lite, det finnes ingen manndom i deg, sa Pétur en gang, og Einar hadde ledd. Bárdur har tett, brunlig skjegg, stusser det regelmessig, han er faen så flott, Andrea ser på ham iblant, i grunnen bare for å se, slik vi ser på et vakkert bilde eller på lyset over havet. Kaffen koker, de åpner matskrinene, smører rugbrødet med tommelfingeren, mye smør og kjøttpostei, og kaffen er glovarm og svart som den mørkeste natt, men de har kandis opi, tenk om vi kunne hatt sukker oppi natten og gjort den søt. Pétur bryter stillheten, slurpingen rettere sagt, smattingen og den spredte fisingen, og sier: han blåser østlig, er rolig og mildt, dreier til nordlig bris en gang i løper av dagen, men det ser ut til å drøye, derfor ror vi dypt.



Einar sukker fornøyd. Ro dypt, det lyder som en salme i hans ører. Árni sier, ja, selvfølgelig, dette regnet han nemlig med, vi kommer, nok til å ro dypt, hadde han sagt til Sesselja, som da sa uff la nå ikke sjøen ta deg.



(28-30)