Beint í efni

Den svarte vikingen

Den svarte vikingen
Höfundur
Bergsveinn Birgisson
Útgefandi
Óskráð
Staður
Oslo
Ár
2013
Flokkur
Ævisögur og endurminningar

Ævisaga Geirmundar heljarskinns.

Úr Den svarte vikingen
 

I min oppvekst pleide en gammel mann å besøke oss der vi bodde i utkanten av Reykjavík. Dette var tidlig på 1980-tallet. Han var en venn av mine foreldre, og het Snorri Jónsson. Snorri hadde vokst opp på Hornstrandir, noen karrige kystrøk i det ytterste nord på Island. Som mange andre hadde Snorri flyttet derfra på femtitallet, man i tankene var han der fremdeles, og han snakket ofte varmt om gamle trakter. Han var en mager kar med kraftig røst som skar tvers igjennom støyen fra fugleberg og bølgeslag, en berømt «sige-mann» som de kaltes, de som hang i tau i fugleberg og svingte seg mellom fuglereir og plukket egg.

Den store helten hans var landnåmsmannen Geirmund Heljarskinn. Ikke engang den nyvalgte presidenten, Vigdís Finnbogadóttir, ble omtalt med samme respekt. Jeg var ti-tolv år gammel, og forsto ikke helt de mange historiene han fortalte om Geirmund og hans folk. De fleste historiene er blitt borte for meg nå, men én av dem gjorde så sterkt intrykk at jeg husker den fremdeles. Den gikk noenlunde slik:

På Hornstrandir hadde Geirmund mange irske treller. De hadde det ikke godt, de slett ungt og fikk lite mat. En dag bestemte de seg for å flykte. De stjal en liten robåt og rodde vekk fra land. De visste ikke mye om navigering, ville bare komme seg langt vekk. De rodde utover helt til de kom til en stor holme i havgapet, lenger dro de ikke. Den holmen heter ennå Irenes holme – Íraboði. Hvis de hadde forstatt enda lenger ut på havet, ville de nok endt på Nordpolen, de stakkars mennene.

Jeg så historien for meg. Av en eller annen grunn forstilte jeg meg trellene som munker, kledd i gråe vadmelskufter og halvveis skallet. De er skitne i ansiktet og har alvorlige, stirrende øyne. Det er angst i disse blikkene. Noen har årer, mens andre bare har planker som de forsøker å ro med. Hvite øyne i sotete ansikter. De ror for livet. Vekk fra alt sammen. Alle andre land måtte være bedre en dette. De kommer til holmen i havgapet. De kan ha tenkt: Hvor vil vi ende hvis vi forsetter? Seiler vi ut av jordkloden? Jeg ser dem skjelve av kulde ute på holmen mens nordvindbølgene drønner. Da de har spist og drukket opp alt de har, kommer døden sivende innover dem i form av kulde. Smått om senn blir de numbe i bein og armer. Kanskje synger de triste irske folketoner eller salmer (de var sannsynligvis kristne), og ligger tett sammen for å forsøke å holde varmen? Det går muligens an å forstille seg uhyggen i en slik langsom død. Hjalp de hverandre inn i døden?

I mellomtida har Geirmund Heljarskinn funnet ut at trellene er borte, og drar til havs for å lete etter dem. Var de levende eller døde da han fant dem ute på skjæret? Så de seilet på herrens skip nærme seg?

Det eneste sikre er at de døde, alle sammen. Og bølgene vasket levningene deres vekk, slet i vadmelsfiller som en gang hadde holdt på varmen, renset skjelettene for kjøtt og sener for siden å pulverisere beina i en eller annan storm fra Nordishavet, inntil hvert eneste spor av dem ble borte. De døde, alle sammen. Men de døde i hvert fall som verdige mennesker på sin egen holme, hvor ingen kunne bestemme over dem eller nedverdige dem.

Dette ble irenes land, de fikk et navn som gjør at de aldri helt vil glemmes: Íraboði.

(11-12)

Fleira eftir sama höfund

Drauganet

Lesa meira

Paarungszeit

Lesa meira

Svar við bréfi Helgu (hljóðbók)

Lesa meira
kolbeinsey

Kolbeinsey

Flóttin frá siðmenningunni verður sífellt flóknari og að lokum er stefnan tekin mót nyrstu eyju Íslands - Kolbeinsey
Lesa meira

Leitin að svarta víkingnum

Lesa meira

Hledáni Carneho Vikinga

Lesa meira

Para Helga

Lesa meira

Il vichingo nero

Lesa meira

Quell des lebens

Lesa meira